Wherever you go, there you are

Wherever you go, there you are

Dette er tittelen til et av Giuliano Zorza sine maskebilder som er utstilt på XLO Change Academy. Jeg synes den er fin. Jeg får godfølelsen av den. Der er du jo, tenker jeg. Et positivt utsagn mange sier når de plutselig treffer en kjær venn, et barn eller en annen som betyr noe for dem. Det er så fint, tenker jeg. Så hvorfor ikke si det samme til deg selv når du ser deg i speilet?

Min erfaring er at det er de færreste som gjør nettopp det, og at få har oppdaget at «wherever they go, there they are». Mange av mine klienter opp i gjennom har løpt og løpt. De har stresset med å rekke, med å oppnå, med å prestere. De har sørget for hele tiden å være i aktivitet, syklet fort, løpt langt, jobbet sent, hatt mange verv, fine jobber og en flott fasade.

Jeg har ofte undret meg på om de løper fra noe – eller kanskje til noe? Det umiddelbare svaret er ofte «Jeg løper jo til…Jeg løper til mer penger, flere biler, større fester og flottere ferier….»

Så undrer jeg meg gjerne videre, «hva blir annerledes da? Når du har nådd frem?»

«Jo, da kan jeg sette meg ned, nyte livet, se på alt jeg har oppnådd og unne meg en pust i bakken…»

«Hva står i veien for at du kan unne deg denne pusten i bakken akkurat nå», undrer jeg videre.

«…men jeg har jo ikke oppnådd alt ennå….»

Veldig mange bare fyker rundt. Blir de utfordret på livsstilen og prioriteringene sine går de lett i forsvar. «Se hva jeg har oppnådd, se hva jeg får til», kan de si. På spørsmålene «Hva ler du av, hva gjør deg glad, når kjenner du den boblende lykkefølelsen over bare å være i live?» får jeg ofte tomme, uforstående blikk tilbake. Noen svarer at jeg ikke gir mening med spørsmålene mine.

Mange kommer til meg for å ytterligere polere fasaden. Bli en mer vellykket leder, flinkere, bedre, høyere posisjon osv. Når jeg undrer meg over motivasjonen for denne fasadepussen oppdager mange at den jo ikke er der. De setter seg kun disse målene fordi «man må jo ha ambisjoner», «man må jo hele tiden forbedre seg selv, utvikle seg, ta en Master til»[1]… Hva vil det da bidra til? Lykke?

Er det dette som er oppskriften på lykke? Og hvorfor skal man i så fall være så fordømt lykkelig? Jeg tenker at det er jo også et valg. Hva velger du å bruke tiden din her på jorden til? Hvilke minner skaper du om dagen? Hva vil du huske når du ser tilbake? Hvor fort du løp eller hvor mye du presterte?

Jeg er et hverdagsmenneske. Jeg elsker dager med rutiner og forutsigbarhet. Jeg nyter den første kaffekoppen på terrassen i nattkjolen på sommeren. Jeg gleder meg over å få være den barna mine kommer til når ting er vanskelig. Jeg finner lykke i å kunne hjelpe, trøste, le med andre, le av meg selv, le av en bok. Pustepausene i XLO har også blitt et viktig innslag i en god dag. Det å komme nedpå, puste ut spenninger og frustrasjoner, lande og få ny energi. Være god nok, bare være.

Jeg tror at det de fleste leter etter og det de fleste mangler i livet sitt er seg selv. Ta en titt i speilet og si noe hyggelig til deg selv.

Hvor enn du går, der er du. Vær tilstede i livet ditt og nyt det. God sommer.

Vibeke Thunes Olsen

[1] Alt dette er undereksempler på presupposisjoner, alt vi bevisst og særlig ubevisst legger til grunn. De skaper adferd og har en tendens til å bli selvoppfyllende. Hvilke velger du for deg? Og hvilke velger du bort?