En av de klokeste og sterkeste tilbakemeldingene jeg har fått i livet var fra sønnen min. Han var 19, rasende, gråt og ga klar beskjed om hva han syntes om min morsgjerning. Heldigvis gikk jeg ikke i forsvar.

Av en eller annen grunn skjønte jeg at dette var en annen samtale enn andre krangler og samtaler hvor vi misforstod hverandre.  Sju år senere kan jeg med hånden på hjertet si at det er få samtaler i livet som har gitt meg mer å tenke på og gjort at jeg umiddelbart har endret noe en gang for alle.

Er du spent på hva tilbakemeldingen var?

Jeg skal snart fortelle det. Men først litt om hvilke gode intensjoner jeg hadde i morsrollen. Tilbakemeldingen var nemlig ikke rettet mot det jeg ikke var så stolt av – all kjeftingen for eksempel. Nei – kritikken rammet noe av det jeg var mest fornøyd med – og som jeg virkelig hadde anstrengt meg for å gi til sønnen min som noe positivt.

Og kanskje har du gjettet hvorfor det var så viktig for meg å gi akkurat dette? Helt riktig: jeg ville gi noe til sønnen min som jeg ikke fikk selv som barn. Jeg hadde nemlig få minner om at jeg gjorde noe sammen med mine foreldre – så det hadde jeg blinket ut som noe jeg skulle endre når jeg selv ble mor. Jeg ville at vi skulle gjøre mange spennende aktiviteter sammen.

Jeg var alenemor – så jeg ville i hvert fall være sikker på at sønnen min fikk erfaring med ulike sportsaktiviteter og ikke minst typiske «gutteting» (!). Vi var på aketur, skitur, skøyter, Frognerbadet, telttur, kino, McDonalds, museum, barnas Holmenkolldag, svømmehallen, eksotiske ferier, bakte boller og pepperkaker, malte påskeegg osv. Jeg følte at jeg fortjente en medalje for innsatsen.

Så hva var tilbakemeldingen?

Etter at sønnen min hadde holdt en lang monolog om alt som var galt med meg og hans oppvekst sa jeg spakt: «men vi gjorde i hvert fall mye sammen». Han svarte, OG HER KOMMER POENGET: «jeg husker ingenting av hva vi gjorde, jeg husker bare hvordan vi hadde det».

Jeg så for meg sønnen min som liten – vi smilte og gjorde masse aktiviteter sammen. Men tilbakemeldingen pustet seg inn i filmen, saknet tempo, bleknet fargene og traff hele korthuset av en million aktiviteter.

Det jeg dessverre ikke var bevisst på som småbarnsmor, men som jeg lærte da jeg gikk utdanning i kommunikologi, var at fokus på tilstand og det jeg vil oppnå er vel så viktig som fokus på det jeg faktisk gjør. Så enkelt å forstå – og så undervurdert og ubevisst hos de fleste.

Hadde jeg ikke forstått og erfart viktigheten av tilstand gjennom kommunikologistudiene, hadde tilbakemeldingen fra sønnen min garantert ikke gitt noe særlig mening.

Det hjelper ikke å smile og gjøre «gode gjerninger» om du ikke egentlig er glad og virkelig har lyst til å ake, bake boller, male påskeegg, gå i svømmehallen, på kino, dra på telttur, lage karneval osv.  Om jeg hadde vært ærlig med meg selv og bevisst på tilstand og hva jeg faktisk ville oppnå – ville jeg gjort følgende:

  • Startet med å fokus på hva sønnen min og jeg ønsket for dagen/helgen/ferien i form av tilstand
  • Utforsket sammen hva vi begge kunne ha lyst til å gjøre som ville gi nettopp den ønskede tilstanden
  • Sjekket av underveis om tilstanden var i ferd med å bli slik vi ønsket – og hvis ikke, justere det vi gjorde for å sikre ønsket tilstand

Gjør det noen forskjell, tenker du kanskje? Prøv selv! Når jeg er ansvarlig for et eller annet opplegg (kurs, foredrag – eller en aktivitet med barn) følger jeg punktene over. Det ikke bare funker – det gjør det mye enklere fordi jeg har fokus på tilstand (få ting) og ikke alt jeg skal si og gjøre (mange ting).

Eksemplet jeg ofte bruker er når jeg arrangerer juleverksted for tantebarn og fadderbarn. Før jeg ble bevisst kraften i å fokusere på tilstand var det et årlig helvete – både for barna og meg. Jeg hadde fokus på alt vi skulle gjøre og antall julegaver. Stressfaktoren var høy, det ble ofte kjefting – og vi satt igjen med en masse julegaver og laber stemning. Det mest positive med tilstanden til slutt var lettelsen over at det var et helt år til neste gang.

Første juleverksted etter tilbakemeldingen ba jeg de fire barna sette seg i sofaen litt før vi skulle begynne. Så sjekket jeg med de: hvordan skal vi ha det i dag? Og kan det passe for dere at vi har det hyggelig og rolig (mine valgte tilstander for juleverkstedet)? Alle barna nikket og en la til «og så skal vi ha det morsomt». Det passet også for meg.

Fokus for meg ble da på å ha det hyggelig, rolig og morsomt – og så lenge jeg holdt den tilstanden for meg selv gikk resten nesten av seg selv. Da ble det mindre farlig med litt søl, noen færre julegaver enn planlagt og en pause for å slappe av.

Det tok tid før den lille stemmen i hodet sluttet å si «men – vi fikk jo egentlig ikke gjort noen ting….». Da pustet jeg dypt og sa til meg selv «vi hadde det bra sammen». I et samfunn som verdsetter aktivitet og alt vi gjør i mye større grad enn det vi er – minner jeg meg selv på dette med jevne mellomrom.

Hvordan skape de tilstandene du ønsker sammen med barn? Følg punktene over og start med deg selv og din egen tilstand. Har du erfart at tilstander smitter? Om du er glad og avslappet eller irritert og stresset, fanger barnet det opp. Tenk bare på en gruppe barn rundt et bord. Om en begynner å skjelve i underleppa tar det ikke lang tid før alle hulker. Og tilsvarende om en begynner å le. Kanskje har du sett denne filmen?

Jeg har takket sønnen min flere ganger for hans mot og at han delte sin erfaring og vurdering. Det ble en vekker som både jeg og mange barn har fått nyte godt av. Og det stemmer ikke helt at han ikke husker noen ting – han snakker ofte om at jeg leste så mye for ham (han hadde et «bibliotek» med over 350 bøker). And guess what? Jeg leste fordi jeg likte å lese – det ga meg en god tilstand.

Flere tips om nyttige oppmerksomheter får du i nettkurset Grunnleggende kommunikasjonsferdigheter (gratis)