Når læreren mobber

Vi i XLO Change Academy unner absolutt alle å ha det bra. Hjertene våre banker ekstra for at barn og unge skal ha det bra, og hver gang mobbing dukker opp som tema i media, så blir det også diskusjonstema hos oss: hva har vi å bidra med som kan være til hjelp?

I en tidligere blogg delte jeg en mobbehistorie fra Finland og som involverte ganske små barn. Denne gangen er det en historie om den andre sønnen min og læreren hans – og nok en gang fra Finland.

Våren 2006 flyttet vi til Finland for en periode. Yngstemann startet i 1. klasse og eldstemann i 4. på en finlandssvensk skole. Yngstemann fikk en fantastisk klok og dyktig lærer, Kerstin. Og eldstemann fikk Maria. Den første uken var jeg bisitter i klassene til guttene. Finsk skole var kjent for å gjøre det bra i internasjonale tester, og det var spennende å sammenligne med skolen hjemme. Jeg husker at jeg reagerte på en episode i eldstemann sin klasse: en gutt uttalte i engelsktimen «soup» som «soap», og Maria, læreren, latterliggjorde ham foran klassen med en kommentar om at «hvis jentene ble invitert på soap til middag, så mente han altså suppe».

Det virket som guttene fant seg fort til rette: de fikk raskt venner, og før sommeren snakket eldstemann finlandssvensk som en innfødt.

Like før sommerferien reagerte jeg på at eldstemann endret adferd. Han ble lettantennelig som en kruttønne. Småtterier skapte konflikter med lillebroren, og når jeg tilretteviste ble han kjempesint. En første kveld ble avsluttet med en sinna 10-åring som lå og slo i veggen fra sengen sin. Det samme gjentok seg neste kveld. Dagen derpå var det blitt fredag, og jeg hentet guttene på skolen. Nok en bagatell gjorde eldstemann kjempesint, og han kastet seg på sykkelen og kjørte hjem alene. Da forstod jeg at det var ett eller annet som plaget gutten, noe treg i oppfattelsen, må jeg innrømme.

Vel hjemme hadde gutten funnet seg en plass ved TV-en. Jeg satt meg ved siden av ham: «Er det noe som plager deg?» Nei, han ville ikke snakke om det. «Er det noen av de andre barna som plager deg?» Nei, han ville ikke snakke om det. Jeg tenkte meg om en gang til: «Er det Maria?»

Det var som å sprenge en demning: Maria kjeftet på ham hele tiden. Ikke bråkte han, og ikke var han slem. Han skjønte ikke hva han gjorde galt!

Jeg fikk forskjellige historier: at han hadde sittet med hodet i hendene, og Maria hadde bedt ham om å følge med. Han hadde skrevet av fra tavlen sånn som han hadde tenkt var fornuftig, og Maria hadde bedt ham om å viske bort alt og skrive på nytt, presis sånn som det hadde vært på tavlen. En annen lærer hadde gitt tillatelse til å oppbevare en bok i pulten, og Maria hadde skjent på ham for at han oppbevarte boken der. Listen var lang, og fellesnevneren var dårlig #jeg//du-sortering fra lærerens side. Og resultatet var en fortvilet og sint gutt. Jeg veiledet ham til å betrakte det som hadde skjedd som på film, og den kvelden sovnet han uten å bli sint.

Jeg innrømmer det: det bor en drage i magen min. Det er helt uaktuelt at noen skal plage barna mine. Eller noen andre jeg bryr meg om. Eller barn jeg møter langs veien…

Mandag morgen dro jeg tidlig til skolen og banket på kontordøren til læreren. Jeg fortalte det som det var: 10-åringen var sint og fortvilet, hadde fortalt at han tolket læreren sin adferd som kjeft, og at han ikke skjønte hva han gjorde feil. Jeg gjenfortalte noen av eksemplene, fortalte om #jeg//du-sortering og la igjen noen sider jeg hadde skrevet om denne (for meg) aller viktigste oppmerksomheten i kommunikasjon.

I tiden som fulgte ble #jeg//du en viktig felles oppmerksomhet i familien. Det virket som at eldstemann hadde behov for å spille ut overtramp. Lillebroren tok mot med stoisk ro og tålmodighet, og jeg fikk utallige muligheter til å påpeke «hei, hvordan står det nå til med #jeg//du-sorteringen?». Resultatet var at begge guttene ble barberskarpe på å oppdage overtramp.

Min valgte strategi var å følge opp eldstemann sine erfaringer med læreren og gi tilbakemeldinger til læreren umiddelbart ved nye overtramp. Jeg hadde ikke tenkt å eskalere saken til rektor, men det valgte læreren å gjøre selv. PP-tjenesten kom med en spørreundersøkelse i klassen, og da høsten kom ble Maria hjelpelærer og klassen fikk ny kontaktlærer. Maria tilbød eldstemann ekstratimer i svensk, bare hun og han, og de utviklet en god relasjon.

Jeg fikk bekreftet #presupposisjonen jeg hadde om læreren (og som jeg har om alle), nemlig at hun var god på bunnen. Problemet var ikke at hun var «slem», problemet var at hun ikke var bevisst på hvor grensen gikk mellom henne og barna. Og det var det altså mulig å gjøre noe med…

Dette kan du gjøre om læreren mobber barnet ditt:

  • Innhent konkrete eksempler på hva læreren har sagt eller gjort
  • Be om et møte og gi konkrete tilbakemeldinger til læreren med eksemplene du har samlet
  • Om læreren ikke endrer adferd, eskaler saken til skoleledelsen
  • Og viktigst av alt: Sørg for at barnet ditt har det trygt og bra. Finn alternativer, dersom lærer og skoleledelse ikke tar affære.

 

Her er en liten film om #jeg//du-sortering:

…og en om #presupposisjoner:

Vil du lære mer om disse og andre nøkkelingredienser i kommunikasjon? Sjekk gratis nettkurs i Grunnleggende kommunikasjonsferdigheter.

Andre relevante nettkurs:
Tilbakemeldinger – på en ålreit måte
Grunnkurs i kommunikasjon og utvikling
Konflikthåntering og forhandling

Ønsker du støtte fra oss i XLO før eller under samtalen med læreren? Ta kontakt: info@xlo.academy, mob. 481 28 046.