Når du ønsker noe annet enn drama

Når du ønsker noe annet enn drama

Mange er lei av hverdagsdramatikk, men vet ikke hvorfor det blir sånn eller hva som kan være en løsning. Denne bloggen gir en oppsummering av mønstrene som skaper og opprettholder konflikter samt et vinn-vinn alternativ som åpner for at alle kan bli sjef i eget liv.

Noen ganger finner vi på XLO bøker, modeller, metodikk eller teorier som elegant illustrerer og støtter det vi mener er nyttige innsikter på veien til en bedre verden. TED – The Empowerment Dynamic av David Emerald er en slik bok og modell. Det finnes ikke et norsk ord for «empowerment», noen forslag til oversettelse er «myndiggjøring», «styrking» eller «fylt av kraft». Begrepet innebærer å ha innflytelse over egen situasjon, inkludert mulighet og evne til å ta ansvar for eget liv.

Emerald kom til et punkt i livet hvor han følte seg helt maktesløs, han hadde mistet faren sin, fått beskjed om at han ikke kunne få barn og kona hadde gått fra ham. Han følte seg som et offer – og det var ingen god følelse. Han var faktisk så lei av å føle seg hjelpeløs og offer for en stadig dystrere skjebne at han ropte til dypet av seg selv: «Hvis jeg ikke vil være offer, hva skal jeg være da? Hva er det motsatte av å være offer?».

Jeg fortalte Monika om dette i lunsjen da jeg hadde begynt å lese boken, og svaret kom like momentant fra henne som det kom fra underbevisstheten til Emerald: «skaper». Det motsatte av å være et offer er å være en bevisst skaper i eget liv. Ja-ha, høres kanskje greit ut i teorien, men hva betyr det i praksis? Og hvis det er så lett –  hvorfor velger ikke alle bare å være bevisste skapere – ingen vil vel være et offer?

På slutten av 60-tallet publiserte Stephen Karpman en artikkel som het Fairy tales and script drama analysis hvor han lanserte det som ble kjent som Karpmans dramatriangel. Triangelet har tre roller: offer, overgriper og hjelper. Triangelet drives av offerrollen hvor refrenget er «stakkars meg». De andre rollene er lei av å være offer og finner en vei ut ved å gjøre andre til ofre – enten som overgriper eller som hjelperen som iler til og sier «stakkars deg».

Har du lagt merke til at det er kort vei mellom offer, overgriper og hjelper – og at det fort blir en runddans med hyppige rollebytter? I en relasjon med mye konflikt – enten det er med en kjæreste, venn eller kollega, eller mellom to nasjoner for den saks skyld, er mønsteret ofte at begge parter føler seg som offer med jevne og ujevne mellomrom og benytter muligheten til å trampe på den andre så fort sjansen byr seg. Det handler om å ta igjen for tidligere urett – balansere et regnskap hvor det stadig gir mening å skylde på den som begynte. Så løper hver part (eller begge) til en trofast hjelper – enten det er en venn eller alliert som lytter nok en gang og er villig til å ta parti – eller et pusterom i form av tv-zapping, et ekstra glass rødvin eller andre former for selv-medisinering. Hva som helst som skaper en illusjon av at problemet blir borte eller mindre.

På samme måte som hjelperen trenger heller ikke overgriperen å være et menneske (eller et annet land) – den kan komme som en sykdom, en ulykke, en naturkatastrofe, mørketiden, tilsynelatende manglende ressurser og evner osv. Hva som helst som kan få skylden for at livet er en evig motbakke – et lotteri hvor jeg er den store taperen.

Emerald kaller Karpmans dramatriangel for DDT – The Dreaded Drama Triangel – inspirert av ugressmiddelet som viste seg å være svært giftig. Hva er da motgiften – hvis dramatriangelet er en nedadgående spiral, hva kan skape en oppadgående spiral som gir næring og vekst for alle prater?

Dramatriangelet snurrer på autopilot – offer på dårlige dager, overgriper eller hjelper på litt bedre dager. I #MeToo-kampanjen var det lett å se hvordan noen erklærte seg som offer i første runde og pekte ut overgripere. Noen av overgriperne fortalte om hvordan de hadde vært et offer i barndommen, og om de ikke dro det kortet tok det uansett ikke lang tid før de var blitt offer for all kritikken i ulike medier. Hjelperne strømmet til med synes-synd-på-ammunisjon på hver side av skyttergraven: «han har ikke fortjent dette», «han er snill som et lam», «jeg kjenner ham fra en helt annen side», «hun har opplevd noe grusomt», «hun fikk ødelagt livet», «hun er et offer» osv. Spørsmålet er om veien ut er når alle opplever at de har fått tatt igjen, at regnskapet er gjort opp, – eller om det er enklere slik statsminister Erna Solberg foreslo: «si unnskyld og gå videre». Å tre ut av offerrollen krever et bevisst valg. Å «avansere» til overgriper eller hjelperrollen holder bare hjulene i gang.

Det er fokus på problemet som gir energi til dramatriangelet. Vi mennesker er skrudd sammen for å overleve, og det gjør at nervesystemet med hjernen og sanseapparatet stadig er på vakt for farer som kan true vår eksistens. Når vi oppdager et problem, en utfordring – noe som signaliserer fare, oppstår automatisk en tilstand i oss av frykt i form av bekymring, redsel eller angst. Sansene skjerpes og rettes mot det som truer, kroppen pumper ut hormoner som gir kraft til å kjempe, flykte eller fryse fast. Nervesystemet er trent gjennom millioner av år til å respondere raskt og effektivt for at vi skal ha størst mulig sjanse for å overleve. For å klare å agere fort nok, dempes samtidig evnen til å tenke rasjonelt og kreativt – de som har hatt evne til det opp gjennom historien ble spist av tigre. Det var ikke nyttig på savannen og ble selektert vekk av evolusjonens gang.

For all del: i reelle faresituasjoner er det godt å ha et nervesystem som vet hva som skal til. Og: som regel er det ikke eksterne trusler som setter i gang disse nedadgående spiralene – det er våre tanker om hva som er et problem eller en trussel.

Som tidligere nevnt kaller Emerald Karpmans dramatriangel for DDT – The Dreaded Drama Triangel – inspirert av ugressmiddelet. Hva er da motgiften? Hvis dramatriangelet er en nedadgående spiral, hva kan skape en oppadgående spiral som gir næring og vekst for alle parter?

Hender det du blir lei av at noen bare prater om problemer og hvor håpløst alt er? Har du til og med vært inne på tanken om at de heller kunne fokusere på det de vil ha? Da har du allerede funnet nøkkelen som leder til en annen triangel. Kjenner du noen som har fått en sykdom, mistet jobben eller blitt dumpet av en kjæreste? Har du lagt merke til at noen velger å møte utfordringen som en mulighet til å ta tak, skape noe nytt i livet og gå videre uten bitterhet, mens andre smetter rett inn i offerrollen og bruker enhver mulighet til å klage over skjebnen, skylde på de ulykkelige omstendighetene og synge refrenget «hvis bare det ikke hadde vært for…..».

Det er den klassiske – «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det».

For en som ikke vil være offer, overgriper eller en som stadig må rykke ut for å redde andre (som egentlig kan klare seg selv) er nøkkelen som sagt å fokusere på hva vi vil ha. Offeret løper fra noe det ikke vil ha, den bevisste skaperen løper mot noe han eller hun vil oppnå. Når du har en klar intensjon – en visjon om hva du vil skape i livet, hvordan du vil ha det i nær eller fjern fremtid, kobles kraften automatisk på – det som på godt norsk heter «passion». Med motoren i gang og fokus på det du vil skape har du tilgang til både kreativitet og vurderingsevne (som forsvinner så lenge systemet er i frykt og klar til å kjempe, flykte eller fryse) og kan finne ut hva du kan gjøre for å nå målet. Hver dag kan du stå opp og finne små, gjennomførbare steg som leder mot intensjonen. Triangelet er snudd på hodet, du er sjef i eget liv og velger bevisst det du ønsker.

Hva med de andre rollene? En skaper kan fortsatt støte på mennesker og omstendigheter som kan være vanskelige og utfordrende. Den bevisste skaperen møter disse som utfordrere – noe å lære av, noe å bli sterkere av, noe nyttig å ta med på veien. «Overgriperen» blir en «utfordrer» som kan håndteres og som ikke tillates makten å definere skaperen som et offer. Slik slutter et offer fred med fortiden – ved å akseptere at det var som det var, takke for erfaringer og velge å ta alt med som ressurser.

Også bevisste skapere kan ha nytte av hjelp og støtte på ferden. Istedenfor en «hjelper» som proklamerer «stakkars deg» har dette triangelet en «coach» som legger til grunn at skaperen har alt han eller hun trenger, skaperen kan klare selv og ta ansvar selv. Coachen tilbyr støtte utfra dette perspektivet og er ikke avhengig av et offer for å føle seg mer verdt eller mindre hjelpeløs selv.

Her på XLO velger vi å være bevisste skapere og ta ansvar for alt vi skaper. Det betyr at vi hverken synes synd på oss selv eller andre eller skylder på andre eller omstendighetene – selv når det kan være fristende. Om du ønsker å gjøre det samme støtter vi deg gjerne med inspirasjon, kurs og trening slik at du kan få tilgang til alle ressurser. Og vi gjør det helst med litt humor. Litt som coachen i denne filmsnutten:

Lykke til med å skape det livet du ønsker gjennom bevisste valg!