Hvis bare alle var som meg, så ville alt bli bra! – Tante Sofie
Hender det at du ser på nyhetene, leser en artikkel eller deltar i en samtale hvor du tenker «er det mulig? hvordan i alle dager kan noen tenke slik?». Det kan være våpendebatten i USA, bombingen av sivile i Syria eller global oppvarming.
Her hjemme har debattene nylig blant annet rast om pappaperm og vaksinering. Samtidig er de norske utøverne i Pyeongchang i ferd med å avslutte tidenes norske OL-innsats med mange oddsbomber på pallen.
Første gang jeg for alvor ble klar over hvilken kraft som finnes i det vi tar for gitt, tror og mener – og hvordan det er mulig å støtte det med forskning og logisk argumentasjon, var da jeg bodde i USA for mange år siden. Jeg hadde akkurat født en sønn og fikk råd fra legen om å la ham omskjære. Legen begrunnet det i forskning, og både han og min daværende mann og svigerfamilie ga klar beskjed: «dersom jeg nektet omskjæring, var det stor fare for infeksjon og komplikasjoner, og jeg fikk selv ta ansvaret!». Jeg ble fascinert av dette som fenomen, og fra avstandsperspektiv på prærien i USA kunne jeg oppdage og reflektere over hvordan folk i Norge var minst like overbevist om for eksempel at alle barn må ta tran og at melk er sunt. Når jeg ringte hjem til Norge fikk jeg andre råd om hva jeg kunne spise som gravid, enn de jeg fikk av lege og helsestasjon i USA. Omskjæring er for øvrig det fjerde vanligste kirurgiske inngrep i USA – nærmere 1 million guttebabyer omskjæres hvert år. (https://www.healthgrades.com/explore/the-10-most-common-surgeries-in-the-us)
På den tiden hadde jeg også erfaring fra et miljø hvor konspirasjonsteorier fikk strømme fritt. Det er ingen grenser for teoriene om hva myndigheter og hemmelige grupperinger putter i mat, vann og medisiner med alt annet enn gode intensjoner for målgruppen. Jeg hadde matlager for 7 år og plass i et underjordisk bomberom. Det er knapt så jeg kan tro det selv (!) – og erfaringen har bidratt både til mang en god latter og forståelse for at det er mulig å tro det utrolige. Det er til og med ganske lett i en ramme hvor alle mener det samme.
Noen år senere møtte jeg en mann med doktorgrad som hadde vært svoren tilhenger av kreasjonisme – dvs teorien om at skapelsesprosessen er bedre beskrevet i det gamle testamentet enn i Darwins evolusjonsteori. (https://no.wikipedia.org/wiki/Kreasjonisme) Etter å ha lest et 100-talls bøker om evolusjon følte han seg lurt og byttet side. Han ble en ivrig evolusjonspredikant. Like overbevist og sikker som før – bare under en annen parole.
I rammeverket for kommunikasjon og utvikling som vi legger til grunn på XLO er det valgt et samlebegrep for alt vi tror, mener, antar og står for – inkludert holdninger, verdier, forventninger, teorier, hypoteser, prognoser, generaliseringer, fordommer, beslutninger, konklusjoner, tolkninger og spekulasjoner. Samlebegrepet er #presupposisjoner – som betyr det vi setter før og under – det som er underforstått eller førforstått. Presupposisjoner kjennetegnes ved at de skaper muligheter og begrensninger – og de har en tendens til å bli selvoppfyllende. «Troll i ord» er et kjent ordspråk og fra medisin er placebo- og nocebo-effekt kjente fenomener.
Kilder til slike presupposisjoner er erfaringer så vel som påvirkning fra venner, familie, autoriteter som lærere og ulike ledere, myndigheter, massemedia og samfunnet generelt. Både reisverk og isolasjon i en kultur består av slike felles presupposisjoner. Ofte er vi ikke bevisst at de er der før noen utenfra påpeker at det er slik. Spør noen som nylig har kommet til Norge om hva de synes er annerledes og legg merke til om du var bevisst at dette er typisk norsk tenke- og væremåte. Kan hende dukker det opp flere presupposisjoner enn janteloven.
Presupposisjonene skaper filtrene for min virkelighet. Hvis jeg ikke velger å ha et bevisst og nøytralt forhold til egne presupposisjoner, blir de fort selvforsterkende. Jeg skal gi et eksempel: da jeg ble gravid var det som om jeg plutselig oppdaget en haug med andre gravide kvinner, mot at jeg tidligere ikke hadde lagt merke til nesten noen. Det jeg har oppmerksomhet på, oppdager jeg mer av. Virker det kjent?
Presupposisjonene filtrerer bort det som ikke bekrefter og slipper gjennom det som bekrefter. Om jeg er sikker på at verden er full av inkompetente mennesker, finner jeg stadig «bevis» for det, mens alt som kan svekke denne overbevisningen går under radaren eller blir forkastet som en feilobservasjon eller et unntak. Som tittelen til boken av Inga Marte Thorkildsen om vold og overgrep mot barn: «Du ser det ikke før du tror det».
«Det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket», heter det (med en underliggende presupposisjon om at det aller beste er å ha favnen full av fugler). For presupposisjoner er det min erfaring at det er best om jeg sitter på taket og betrakter dem på avstand: hvilke er nyttige for meg og hvilke tjener det meg best å slippe fri?
For meg ligger ikke den store forskjellen i hvilke presupposisjoner jeg har latt fly – for eksempel at «homofili er synd». Den store forskjellen når jeg kikker i bakspeilet er at jeg tidligere var helt overbevist om at jeg alltid ville tro og mene det samme om homofili og en rekke andre ting. Jeg hadde altså en presupposisjon om presupposisjoner – nemlig at det ikke var mulig å endre dem. Den har jeg byttet ut – på samme måte som de fleste i Norge har andre presupposisjoner nå til homofili, kvinners rettigheter og barneoppdragelse enn for bare noen tiår siden.
Presupposisjoner blir fort viklet inn i presupposisjoner om «hvem jeg er». Hvis «x» som har styrt mine valg og skapt mine historier om meg ikke lengre er sanne, hvem er jeg da? Tro, overbevisninger, verdier, prinsipper osv lager illusjoner om identitet – istedenfor å være valg som jeg som sjef i eget liv kan velge eller velge bort. Hvem er «jeg» når min selvfølelse, egenverdi og identitet er frikoblet fra alt jeg tar og har tatt for gitt?
Når presupposisjoner kobles med sterkt engasjement og følelser ligger veien åpen for drama. Det dannes fronter mellom for og mot, rett og galt, positivt og negativt, bra og dårlig. Er du med oss eller imot oss? Ett eksempel er kommentarfelt som flommer over av troll med behov for å rettferdiggjøre egne standpunkter og idiotforklare alle andre – og det som verre er. Politiske debatter, arvestrid og nabokrangler henter ofte næring fra samme dynamikk.
Finnes det en vei ut av drama? Er det mulig å være uenige og leve godt med det? På XLO mener vi ja – og her er oppskriften:
- Bli bevisst dine egne presupposisjoner og at det er det de er – hverken mer eller mindre
- Vis respekt for andre (#jeg//du-sortering) – inkludert retten til å velge #presupposisjoner
- Ha tillit til gode #intensjoner, at alle gjør sitt beste og vet best for seg selv
Noe av det mest krevende med å følge denne oppskriften (som noen kanskje vil kjenne igjen som det sagnomsuste «compassion») er å observere medmennesker – både de som er nær og kjær og de som er fjern og fremmed – ta det som (for meg) fremstår som unyttige valg. Da trekker jeg pusten og minner meg på at jeg vil by alle på det jeg ønsker i retur: retten til å være meg, respekt for egne valg og raushet til å prøve og feile. Uten å bli dømt, bedømt eller karakterisert.
Jeg er verken for eller mot konspirasjonsteorier, forskning eller andre former for presupposisjoner. Poenget er at jeg for lengst har sluttet å undre på hva folk kan forestille seg og velge som sant. Min presupposisjon om presupposisjoner er at det finnes absolutt ingen grenser for hva som kan gi gjenklang i et menneske (inkludert meg selv). Og da velger jeg å leve i tillit, respekt og aksept med det. Jeg vet hvilke presupposisjoner som gir gjenklang og som er nyttige for meg nå – og at jeg kan velge nye når som helst. Andre mennesker har rett til sine preferanser – uansett hvor bevisste eller ubevisste de er og uansett hva jeg tenker om dem. Jeg anser meg (=presupposisjon) heller ikke ferdig med å luke presupposisjonsugress fra min underbevissthet (men ingen skal beskylde meg for ikke å jobbe utrettelig med saken! ;-)).
Til slutt til oddsbombene som reiser hjem fra Pyeongchang med edelt metall i bagasjen. Har du lagt merke til at flere har sagt at de har trodd at det var mulig – selv om ingen eller få andre trodde at de kunne gjøre det så bra? Bruk kraften i presupposisjoner – og velg de som er nyttige for deg. I full tillit, respekt og aksept for at alle andre er fri til å velge det som passer for seg.
God søndag! :-)
#EndOfDrama