Jeg-et mitt – hvor ble du av i alt mylderet?

Jeg-et mitt – hvor ble du av i alt mylderet?

Hva er din historie? Eller rettere sagt dine historier? Tenker du at du er dine historier? Har du, som oss, en rekke ulike sider som er mer eller mindre fornøyd med? Sider som du mer eller mindre bevisst viser til andre?

Alle rommer vi så mye. Bestemmer det vi rommer «den vi er»? Er det slik at erfaringene vi har samlet er «den vi er»? Definerer valgene våre «den vi er»? Eller er det andre sine oppfatninger av oss og prestasjonene våre som avgjør «den vi er»?

Eller kanskje har hver og en av oss en kjerne som står bak valgene våre og som samler erfaringer, på godt og vondt, noen ganger anerkjent som prestasjoner og andre ganger ikke? Er det i så fall denne kjernen som gir hver og en av oss sin verdi?

Bare du vet hvilke svar du har på disse spørsmålene. Svarene kan ikke sorteres i sant eller usant, riktig eller galt. Et svar kan være sant for deg og usant for en annen, uten at verken du eller den andre har feil. Og samtidig gjør svarene noe med oss og med livene våre: Hva skjer med dem som lar andres oppfatninger bestemme egenverdi og selvfølelse?

Et utvalg av Beates historier

– Min reise hjem til meg selv kan oppsummeres slik: som lite barn hadde jeg god tilgang til hva som passet og ikke passet for meg, hva som var sant og ikke sant. Jeg kan fortsatt huske denne tilgangen og tilstanden. Tilbakemeldingene fra omverden gjorde imidlertid at det ikke var trygt å ha fokus på meg og mine sannheter og preferanser – det ble viktigere å tilpasse seg og lære hva som var forventet og akseptert. Til slutt hadde jeg helt fortrengt evnen til å velge utifra hva jeg selv ville. Har du sett «Run away bride» med Julia Roberts og Richard Gere når han avslører at hun ikke engang vet hvordan hun vil ha eggene sine – så vet du hvor jeg var på skalaen. Jeg fullførte college i USA med toppkarakterer (samtidig som jeg levde som alenemor på fattigdomsgrensen og med drapstrusler), og dro hjem til Norge og begynte å jobbe som sekretær (!) – helt overbevist om at jeg egentlig ikke dugde til noe som helst. Da jeg fikk barn var jeg helt sikker på at alle andre var bedre skikket enn meg til å ta vare på sønnen min. Selvfølelse og selvtillit var helt på bunn – samtidig som jeg holdt en slags fasade for andre (og meg selv). Det ble mange år med oppturer og nedturer – stort sett styrt av andres tilbakemeldinger og meninger. Om det var en sjef som «så meg» og ga meg nye muligheter eller en kjæreste som fikk meg til å føle meg «lita som ei teskje» – min egen tilstand og egenverd var stort sett bestemt av alle andre enn meg selv. I tillegg hadde jeg flust med forestillinger om hva jeg måtte og burde gjøre som mor og i andre roller – som ofte var noe annet enn det jeg egentlig hadde lyst til.

Det er vanskelig å peke på ett enkelt vendepunkt når jeg snudde og vendte nesen hjem. Jeg hadde godt utbytte av samtale- og gruppeterapi i studietiden – og det vekket en interesse for å forstå mer om adferd og meg selv. Jeg har lest flere hundre selvhjelpsbøker og testet ulike terapiformer med ujevne mellomrom. Først da jeg dumpet borti kommunikologiutdanningen fikk jeg et system og verktøy for å jobbe med meg selv på en helt ny og effektiv måte. Det ledet meg likevel ikke helt i mål.

Selve sluttetappen ble mest sannsynlig drevet av tre erfaringer: den ene var et par kurs i transe som ga en helt ny innsikt og tillit til alt av ubevisste ressurser – og særlig et kurs med metodikk for å styrke bevisstheten om kjernen i meg – hvem jeg er, hva jeg ønsker og velger på ulike plan i livet. Den andre erfaringen var at jeg endelig våget å dele noen av mine innerste tanker som hadde overlevd i meg som en slags essens fra jeg var et lite barn. Til alt hell (i den grad det finnes noe slikt) ble jeg møtt med respekt og aksept fra dem jeg delte med, og det ble endelig trygt å være meg – hele meg. Den siste brikken var at jeg valgte tillit som utgangspunkt i relasjon til kjæresten min, familie og venner, kollegaer, meg selv og livet generelt. Det er faktisk helt surrealistisk å tenke tilbake på hvordan jeg lenge levde dette livet. Det gjør at jeg er helt overbevist om at «kan jeg, kan alle.» Og det aller villeste: om jeg trekker fra alle omveiene jeg valgte fremstår ikke reisen som så veldig lang heller. 🙂

Et utvalg av Monikas historier

– Jeg fulgte i mange år stiene som kom fra gjengs oppfatninger om et vellykket liv. Kortversjonen var høyere utdanning, trygg jobb, ektemann, barn, klatring i karrierestigen og forsøk på et sosialt liv. Kroppen sa fra ved at korsryggen låste seg hver tredje måned. Hverdagene var så travle at ikke jeg klarte å ta metaperspektiv på livet mitt. Noe viktig manglet: Jeg og min tilstedeværelse i eget liv. Skiftet kom i 2004. Det startet med en beskrivelse av en bok jeg bare visste at jeg måtte lese. Temaet var healing, et område jeg hadde null erfaring med og ingen tiltro til. Boken og tre tilhørende kurs ga meg erfaringer jeg tidligere hadde definert som overtro. Jeg konkluderte at det aldri hadde handlet om tro eller overtro, men om erfaring versus manglende erfaring. Healingsporet førte til en bedre balansert kropp uten ryggvondt. Samtidig ble jeg raskt oppmerksom på at skaperen bygget en organisasjonspyramide der han sjefet rundt med sine «teacher’s assistants» som ønsket å avansere i pyramiden. Det stod ikke så bra til med respekt («jeg-du-sortering») som alltid har vært så viktig for meg. Dermed var jeg på vandring igjen på min bevissthetsreise. Den neste milepælen var en utdannelse i kommunikologi. Den var (og er) 100% jordnær og ga meg enkle sammenfattede oppmerksomheter som gjorde det mulig å forstå meg selv og samspillet med andre mye bedre enn før. Og ikke bare det: det gjorde det enklere å velge bevisst. De to viktigste oppmerksomhetene jeg tok med meg var forståelse for hvor grensene går mellom meg og andre (Jeg//Du-sortering) og hvordan alt vi ubevisst legger til grunn skaper virkeligheten vår (betydningen av presupposisjoner). Jeg brukte to år på å stille spørsmålstegn ved alle tanker som inneholdt «skal», «må», «bør», «alltid» og «aldri» og om jeg ville velge disse på fritt grunnlag. Svaret var overraskende ofte nei. Resultatet ble at jeg til slutt sa opp direktørstillingen jeg hadde for å følge helt min egen sti. Den har ført meg til meg selv, til den jeg egentlig er som for meg er en tilstand der jeg kjenner at jeg finnes, at jeg er den jeg er, uavhengig av tid, rom, historier og vurderinger.

Et utvalg av Per Ellevs historier

Jeg har alltid hatt lyst til å være ute av veien for meg selv.

Lenge, så lenge jeg kan huske, har jeg visst at det er et uttrykk og en energi fra meg som bare ER.  Uttrykket er umiddelbart, autentisk og uten selvreferanse – og senere har jeg i større og større grad kalt dette uttrykket «det kongruente jeg».  Jeg husker sent i ungdomstiden at jeg opplevde meg selv som 2.  Den ene som handlet på tanker om hvordan jeg skulle/ burde være, hva som var riktig oppførsel eller handling, hvordan jeg skulle tilpasse meg verden, og hva som var lurt eller dumt.  Dette styrte mitt valg av utdanning, hvordan jeg taklet mine relasjoner, mine kjærester, og i praksis var alle mine valg styrt av dette.  Så var det som en mer direkte og ubekymret meg gikk ved siden av hele tiden, som jeg lengtet etter, men ikke helt klarte å nå eller oppnå. Jeg visste ikke hvordan, og jeg visste heller ikke helt hva som var galt.  Jeg trodde fullt og fast at det var normalt å være styrt av tankene sine, at det var normalt at ideene om meg selv og livet utgjorde og definerte den jeg var.  I etterkant kan jeg si at mangel på mot var en del av det.

Underveis har jeg lært meg å se på sårbarhet som styrke.  Det er noe rart med sårbarhet: det oppleves som vidunderlig og modig når det uttrykkes fra andre, men når man selv er sårbar så kjenner man seg så liten, liten… Er det flere som kjenner seg igjen i dette?  Det kommer nok av at vi har lært (i hvert fall mange av oss menn) at vi må være flinke, tøffe, sterke eller annet for å være elsket.  For jentene er det kanskje noen andre «idealer», men jeg tror idealet «flink» er ganske universelt for alle uansett kjønn.

Paradoksalt nok har «hvem-jeg-er» blitt mindre viktig.  Jeg morer meg mer og mer over hva som tyter fra meg, og gleden av å leve på denne måten kan ikke beskrives på annen måte enn en ubeskrivelig frihet.

Egoistisk?  Jeg har noen ganger fått denne innvendingen.  «Blir du ikke da full av deg selv, slik at du blir ufølsom overfor andre?»  Nei.  Det virker motsatt.  Isteden for IDEEN om hva du burde være eller ikke være for andre, kommer ekte medfølelse.  Har du noen opplevd at du blir sur hvis andre ikke er takknemlige?  Det skyldes ene og alene at du vedlikeholder et «takknemlighetsregnskap» oppe i hodet ditt fordi du syns du har vært så innmari snill, at du har ofret deg for noen som trenger deg.  Dette er ikke ekte medfølelse.  Denne medfølelsen bunner i hvor snill eller omsorgsfull du SYNS du burde være.  Den eneste måten du VIRKELIG kan ha noe energi til andre er å bry deg mindre om deg selv.  Når du deltar mindre i den indre dialogen om hvem du er, eller hva du burde gjøre, rettes energien og av dette omsorg og medfølelse utover.  Du blir mer tilgivende, for du ser bedre når andre plages.  Lyset slås på i øynene dine.  Det er dette som er å leve.

Veien min til erkjennelse har vært livskriser i ulike former frem til jeg i 2006 begynte å handle og å velge annerledes.  Jeg begynte å meditere, og jeg tok kommunikologiutdanning.  Jeg hoppet av tredemøllen som lykkejeger og karrierejeger i databransjen for en stund.  Jeg gikk pilegrimsveien til Santiago.  Jeg reiste til Ishayaenes senter i fjellene sørvest for Barcelona og satt meg på rumpa for å meditere i sju måneder til sammen.  I dag er meditasjonen uten tvil min viktigste kilde til økt erkjennelse.  Alt sammen leder frem til livet slik jeg opplever det nå: spennende, gledefylt, givende, inspirerende og fullt av overraskelser.  Jeg bytter ikke med noen 🙂  Hvorfor?  Fordi jeg lever det livet det var ment jeg skulle leve.  Som meg.

 

Per Ellev Himavat Tomasgård, Monika L. Eknes og Beate Lofseik holder kurset «Jeg-et mitt – hvor ble du av i alt mylderet?» søndag 11. juni. Mer informasjon