Fikk du med deg NRKs gripende Brennpunkt-dokumentar «Arnar og Mia» og alle artiklene de har lagt ut de siste dagene om mobbing?

Artikkelen «Dette bør du gjøre når barnet ditt blir mobbet» trigget minner hos meg: historier om mobbing gjennom tre generasjoner. Mammaen min har det mest fantastiske mørkerøde håret du kan forestille deg, og fregner. Hun er og har alltid vært vakker, både på utsiden og innsiden. I skolen var imidlertid rødt hår og fregner ensbetydende med evneveik. Læreren var sjefsmobber. Besteforeldrene mine kjente situasjonen og gjorde så godt de kunne for å hjelpe. Det inkluderte hudblekemiddel fra apoteket for å bleke fregner! Læreren var en autoritet i bygda og ikke mulig å gjøre noe med. Mamma gikk ut av skolen uten tro på seg selv. Det tok mange år før hun tok videregående skole: det gjorde vi to samtidig. Mamma gikk ut med stjerneresultater! Jeg kjente til mobbehistorien fra jeg var ganske ung, og jeg husker sinnet jeg følte mot denne læreren som hadde fratatt moren min selvfølelse og selvtillit.

Selv hadde jeg noen tøffe år fra jeg var 10 til 15. Jeg ble frosset ut av de andre jentene. Ingen tvil om at det den gangen var skikkelig ukult å være flink på skolen… Heldigvis ordnet alt seg over sommeren mellom ungdomsskolen og videregående. Sluttresultatet av de fem vanskelige årene ble at jeg i etterkant har vært minimalt opptatt av hva andre synes om meg. Det har vært en fantastisk ressurs å ha med seg siden. Samtidig har jeg vært opptatt av at barna skal slippe å få med seg denne type erfaringer.

I 2006 flyttet vi til Finland for en periode. Guttene var 7 og 9 år gamle. Alt virket å være helt strålende til en fredag jeg hentet minsten. Vi var så vidt kommet ut av skoleplassen før han gikk totalt i oppløsning. De andre guttene i klassen hadde plaget ham over lengre tid, og nå ville han hjem til Norge. Minsten var heldigvis åpen om det som hadde skjedd, og jeg skjønte hvilken av guttene som var pådriver.

Mandag morgen fulgte jeg minsten tilbake til skolen, og den andre, lille gutten var allerede på plass i skolegården. Jeg inviterte den lille til å sette seg sammen med meg på tømmerstokken som lå der.

– Vet du, Arne er kjempelei seg, sa jeg. – Han forteller at du og de andre guttene over lengre tid har snakket finsk sammen, pekt på ham og ledd, at dere sier til ham at han ikke er flink til å spille fotball og at han ikke får leke med dere. Han er så lei seg at han vil flytte tilbake til Norge. Hva ville du synes om noen hadde gjort mot deg det som du og de andre har gjort mot ham?

Den lille tenkte seg om. – Da ville jeg blitt lei meg.

– Akkurat, svarte jeg. – Kommer du til å gjøre det flere ganger, tror du?

– Nei, kom det raskt fra den lille.

– Så bra! Og forresten: tror du jeg er sint på deg? spurte jeg.

Den lille avkreftet nok en gang, og jeg avsluttet med at han var velkommen på besøk til oss når som helst.

Mobbingen opphørte, og minsten fikk en fin Finlandstid.

Så hva var det som gjorde at den enkle intervensjonen fungerte? Dette tenker jeg at var suksessnøklene:

  • Jeg var overbevist om at den lille gutten var god på bunnen (noe jeg velger å tro om absolutt alle) og kunne møte ham uten aggresjon eller bebreidelser
  • Jeg inviterte ham til å ta metaperspektiv ved å sette seg inn i lille Arne sitt sted. Dermed oppdaget han at det som for han og de andre i gjengen bare hadde vært moro, ikke var moro for Arne
  • Til slutt tok jeg noen «samsvarssjekker»: mente den lille at han ville slutte å plage Arne, og hadde jeg klart å fremstå som en trygg voksenperson og modell?

Tilbake til mobbing som generelt problem: NRK har blant annet en artikkel med mange tips til hva foreldre kan gjøre om barnet blir mobbet[1]. Det eneste jeg savnet var de aller enkleste tipsene:

  • Våg å påpeke og korrigere krenkende adferd som rammer ditt eller andre barn umiddelbart og som en trygg voksenperson (uten aggresjon og bebreidelse)
  • Møt mobberne med aksept og respekt
  • Inviter dem til å sette seg inn i mobbeofferet sitt sted
  • Ved behov: vær tydelig på hvilken adferd som er OK og hvilken som ikke er OK, og hva som kan være konsekvensene av langvarig mobbing
  • Følg opp til mobbingen har opphørt.

Disse fire tipsene kommer selvsagt i tillegg til å utøve omsorg for eget barn:

  • Vis at du er der for barnet ditt uansett
  • Vis ubetinget kjærlighet: la barnet vite at det har sin verdi i kraft av å finnes til og at du og mange andre elsker det høyere enn himmelen
  • Velg nyttige forventninger om denne utfordringen, som f.eks. at dere finner en løsning, det blir en slutt på mobbingen, og resultatet blir at dere blir sterkere og klokere osv.
  • Inviter barnet til å ta metaperspektiv på mobbingen: hvordan ville hendelsene se og høres ut om barnet satt på månen og betraktet det hele, eller var gammel og tenkte tilbake på det som hadde skjedd?
  • Fyll på med gode opplevelser.

En siste PS:

Jeg spurte lille Arne om hva han trodde ville bli resultatet om alle barn lærte seg #jeg//du-sortering.

– Da tror jeg det ville bli slutt på mobbing, var svaret.

Det tror jeg også. Her kan du se en film om temaet:

[1] https://www.nrk.no/livsstil/dette-bor-du-gjore-nar-barnet-blir-mobbet-1.13672651

Vil du lære mer om denne og andre nøkkelingredienser i kommunikasjon? Sjekk gratis nettkurs i Grunnleggende kommunikasjonsferdigheter.

Andre relevante nettkurs:
Tilbakemeldinger – på en ålreit måte
Grunnkurs i kommunikasjon og utvikling
Konflikthåntering og forhandling

Ønsker du støtte fra oss i XLO for tak i mobbing? Ta kontakt: info@xlo.academy, mob. 481 28 046.