Jeg gikk fra en forsker- til en lederjobb i 2001. Fagbakgrunnen min var teknisk. Den nye jobben bød på en rekke utfordringer. For de tekniske utfordringene hadde jeg supereffektive verktøy. For de «mykere» utfordringer manglet jeg totalt gode verktøy.

For å generalisere: Teknologer er løsningsfokusert, og jeg verken var eller er noe unntak.  Jeg kastet meg derfor med friskt mot over ledelseslitteratur og deltok på en rekke kurs. Flere bøker begeistret meg, men de var likevel for lite konkrete til at jeg klarte å omgjøre det jeg leste til nye lederferdigheter.

Det samme gjaldt lederutviklingskursene. Jeg minnes et kurs der vi skulle lære om kommunikasjon. Vi fikk en modell med 21 kommunikasjonsstiler og en hel haug av understiler. Og vi skulle gi hverandre tilbakemeldinger uten å ha ett eneste konkrete tips til hvordan (her kan du finne konkrete tilbakemeldingstips). Jeg husker hvordan jeg ergret meg og tenkte at det handlet om innvikling snarere enn utvikling.

I 2005 snublet jeg over en utdanning som var bygget på et rammeverk med nettopp slike «knagger», eller overordnede kategorier for parametere i kommunikasjon og utviklingsprosesser[1]. Dette var ikke et lederutviklingskurs, men tro det eller ei: Der var verktøykassen jeg hadde savnet. Jeg må innrømme at jeg ble i overkant begeistret, garantert så begeistret at det ble litt creepy for alle rundt meg. Denne verktøykassen var nemlig så fantastisk at jeg ville dele dem med alle jeg ønsket et godt liv. Det er de aller, aller, aller fleste. Eller alle, for å være ærlig. Jeg var så heldig at mange av mine medarbeidere valgte å ta hele eller deler av utdanningen. Det samme gjaldt vennene mine. Foreldrene mine og svigermor fikk seg noen treningssamlinger: det er nemlig supert at besteforeldre er bevisst på Jeg//Du-sortering[2], slik at barnebarna ikke trenger å sette dem på plass.

Min kjære, derimot – han var en ganske tøff nøtt… Til tross for at det å møte andre der de er og lede videre (Pacing og Leading[3]) var en av nøkkelfaktorene fra utdanningen, må jeg med skam erkjenne at min kjære, som også hadde lederjobb, ble utsatt for lite pacing og mye leading for å tilegne seg denne fantastiske kompetansen. Jeg pushet og pushet, og det fungerte dårlig – helt i henhold til teorien… Vendepunktet kom da vi flyttet utenlands for en periode og min kjære skulle lede mennesker som alle var oppdratt i en annen kultur enn vår egen.  Det første året brukte han meg som samtalepartner og coach, og jeg trodde at det var min fantastiske coaching som gjorde utslaget. Det var det ikke. Det var endringene han observerte hos meg som gjorde at han etter en stund startet utdanningen på eget initiativ – etter at jeg hadde sluttet med all pushingen (= leading). Han ble like begeistret som meg.

Svaret på spørsmålet «finnes det enkle lederverktøy?» er kort fortalt «ja». Det finnes et sammenfattet, konkret og operasjonaliserbart rammeverk med ca 25 nøkkelfaktorer i kommunikasjon og utviklingsprosesser. I denne bloggen har jeg nevnt Jeg//Du-sortering og pacing og leading, altså berørt ca 8% av rammeverket. De øvrige lederbloggene berører andre nøkkelfaktorer. Bevissthet og oppmerksomhet på nøkkelfaktorene gjør det mulig som leder å ha færre tanker i hodet, å analysere og forstå hva som skjer og å sette inn tiltak som er målrettet og effektive.

Monika

[1] Kommunikologi: Studiet av det som er felles i kommunikasjon og utviklingsprosesser.

[2] Sortering for hvilken informasjon som har opprinnelse fra deg (det jeg kan se eller høre fra deg), og hvilken informasjon som kommer fra meg. Dette er for øvrig den nøkkelen i kommunikasjon og utviklingsprosesser vi i XLO tenker at er den aller viktigste. Se for eksempel denne filmen:

[3] Pacing og leading: Å møte andre f.eks. med blikk, kroppsspråk, stemmebruk og ordvalg og å lede, skape fremdrift i kommunikasjonen, ved å komme med forslag i retning av egne, gode intensjoner.

Vil du lære mer om praktiske lederverktøy? Sjekk nettkurs