Er du hypnotisert av fortiden?

Er du hypnotisert av fortiden?

Sannsynligheten for at svaret er ja, er stor. Er du redd for noe, sikker på at du ikke får til noe, havner i de samme kranglene eller kverner på de samme tingene? Kanskje har du avslørt sammenhengen med erfaringer fra fortiden. Det er jo logisk at når foreldrene mine alltid, og jeg gikk på en smell den gangen, for ikke å glemme at han jeg var sammen med aldri…. Fortiden har en tendens til å gjenskape seg selv uavbrutt i det vi tenker og gjør.

Som Tornerose er det lett å gli inn i transe etter en negativ opplevelse. Tornerose stakk seg på en forgiftet tein og sov i hundre år mens den tornefulle rosehekken vokste seg stadig større.

Hvis du gjør det samme om igjen og om igjen uten å oppnå det du ønsker kan det være på tide å svinge tryllestaven og «break the spell» som det heter på engelsk. Er du fornøyd med alle sider av livet? Skaper du det du vil og drømmer om? Har du den tilstanden du ønsker?

Hvis svaret på noe av dette er «nei», er det fristende å minne om Albert Einsteins konklusjon: «Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat».

I rammeverket for kommunikasjon og utvikling finnes det en kommunikasjonsnøkkel som kalles #mønsterbryter. Den handler nettopp om å bryte mønster når det du gjør ikke fungerer eller gir deg det du ønsker. Det gjelder både deg selv og i relasjon til andre.

Alt vi gjør, tenker og erfarer skaper mønster i hjernen. Etter å ha levd noen år, er det mange mønster som kjører på autopilot. Tenk bare på hvordan du starter dagen, hva du liker å gjøre på fritiden, hva du tenker når en viss person ringer osv. Er det stort sett likt – eller er det helt uforutsigbart? Hvis ikke hjernen kunne lære av erfaringer og skape automatiske mønster ville livet og hverdagens mange gjøremål fort kreve mye mer energi.

Men hva med de mønstrene som er unyttige?

Da har jeg et forslag: Våkn opp! Si til deg selv «Det var sånn det var. Fra nå og fremover velger jeg noe annet…»

Lettere sagt enn gjort, tenker du kanskje. Ja – det er mulig å tenke det. Det er en typisk tanke som melder seg så lenge fortidstransen hviler tungt over bevisstheten. Andre typiske tanker og teknikker som vil holde deg låst i fortidens mønster:

  • Jeg har alltid vært sånn (underforstått – jeg vil alltid være sånn)
  • Jeg kan ikke noe for…. (underforstått – jeg er et uskyldig offer for alt fra barndommen til mørketiden – jeg er maktesløs i møte med disse hendelsene og fenomenene)
  • Jeg klarer ikke, fordi…. (alle mulige årsaker fortiden kan hoste opp)

Tornerose ble reddet av prinsen som skar ned rosehekken og vekket henne med et kyss. Hvor deilig er det ikke å våkne til et kyss fra en som vil meg vel – og som har utstyr til å skjære gjennom både rosehekker og annet skrap. Som kan minne meg på at jeg har overlevd alt til nå, jeg er trygg og det kommer til å gå bra. Jeg har alt jeg trenger.

Ingen transer trenger å vare evig – som en dyktig hypnotisør er det bare å si de rette ordene. Her er noen forslag:

  • Sånn har jeg vært, nå kan jeg velge noe annet….
  • Det var sånn det var, jeg kan ta ansvar for hvordan jeg vil ha det nå og fremover….
  • Jeg klarer, fordi… (alle prøvelsene fortiden har skjenket meg kan brukes som ressurser)

Hvis ikke nå – når skal du få det livet du ønsker?

På engelsk heter det «wake-up-call», på norsk kan vi si en «vekker». Filmen under fra YouTube er en mer moderne variant med Bob Newhart i rollen som prins.

Filmen ble en vekker for meg. Det er en befrielse å minne meg selv på at jeg faktisk har mulighet til å bare slutte med det jeg ikke har lyst til å ha mer av. Fordi jeg er voksen. Fordi jeg kan og vil ta ansvar for alt jeg skaper.

Før jeg så filmen hadde samboeren min sin egen variant. Siden jeg jobber som veileder og er kommunikolog har han flere ganger hvis jeg har vært redd, irritert eller rådvill bare sagt: «men har ikke du verktøy for sånt?». Og det blir jo fort litt pinlig å si nei, så da jeg har likevel klart å tømme den stinkende sneglebøtten, klatre høyt i stigen og le av gamle konflikter.

Men et par ting hadde jeg fortsatt ikke klart å stagge. Bob har satt et endelig punktum for all endringslammelse for min del. Det holder å si «Stop it!» til meg selv. Også i forhold til et mønster jeg har prøvd å komme ut av i over 30 år (!). En annen effekt er at jeg virkelig er i tenkeboksen om hvordan jeg skal coache klienter fremover.

Nylig hørte jeg en historie om en gutt som fikk hjelp til å takle sin klaustrofobi i forhold til å kjøre heis gjennom eksponeringsterapi. Neste gang han møtte en kamerat med samme frykt, sa han bare «kom, dette fikser vi – jeg viser deg hvordan». Etter noen heisturer sammen ville ikke kameraten slutte å kjøre heis.

Hva skjer om vi møter oss selv og andre i full tillit til at de har det som trengs for å gjøre det de vil? Istedenfor å møte meg selv eller andre med «å, stakkars deg, ja det skjønner jeg er vanskelig, det er ikke rart at du strever, og ja – det kommer til å ta tid å få bukt med dette….» og danse med de i fortidstransen og bekrefte alle mønster.

Til meg selv og alle andre sier jeg som Bob Newhart: Slutt med det!

Velkommen til nå og fremover!