Drømmen om en by

Drømmen om en by

Jeg er vokst opp i bygda Mjøndalen. Et lite tettsted beliggende et titalls kilometer fra den – i oss provinsboeres målestokk, store byen som ligger helt sør i fylket. Da jeg var guttunge hendte det om somrene en gang i blant at kameratene mine og jeg tok bussen til denne byen. Oftest bare for å strene rundt og glo på alt dette spennende som hører storbyen til og som vi ikke hadde hjemme. Rusle verdensvante over Nord-Europas største torg, nyte en is fra byens landskjente iskremprodusent, spasere langsmed yttergjerdet til byens berømte utebad og late som om vi virkelig hadde penger til å gå inn, klatre sikksakkstien fra sentrum og helt opp til den svimlende utsikten du finner på selveste bytoppen – den som har en korketrekkervei under og inne i seg og som litt ondsinnede men mest uvitende tunger en gang i tiden døpte til «Norges største prevensjonsmiddel».

Onde for ikke å si dumme tunger har det i det hele tatt vært nok av når det kommer til uvettig omtale av byen. Den kanskje mest kjente av dem sitter i munnen på en mann som en gang var sentral i humorgruppa Prima Vera, men som nå om dagen nyter sitt otium som det heter, på Gran Canaria. For den aktuelle komikerens skyld – skjønt når det det gjelder akkurat han vet en egentlig aldri, får vi håpe det er otium og ikke opium, som nytes. Uansett. En gang for lenge siden fant denne mannen opp et uttrykk, og etterpå ble både han og uttrykket berømte. I alle fall i Norge. Uttrykket han fant opp begynner slik:

Bedre med en dram i timen.

Han om det. Vi andre som ikke kan få nok timer i byen, er egentlig aller mest fornøyd med at opphavsmannen etter hvert tok konsekvensen av egen påstand, og flyttet. Borte er også – la oss for syns skyld kalle dem skavankene, som preget byen på den tiden mannen bodde her og som i dag alle er historie. Som for eksempel all trafikken som gikk gjennom byen, på begge sider av Nord-Europas største torg. Eller den digre, støvete parkeringsplassen utenfor byens vakre bryggeri – for øvrig landets eldste; de fleste av oss lever godt med gresset og sanden og strandvolleyballbanen og benkene og alt det andre som har kommet i stedet for parkeringsplassene. Ei heller er vi spesielt lei oss over at det nå for tiden er enklere å ta seg til fots, enn å kjøre bil rundt elveløpet. Nærmere to kilometer lang er den nye elvepromenaden og for et par år siden fikk byen utmerkelsen Årets Grønne Park for alle de nye parkområdene promenaden går både langsmed og gjennom. I disse dager er for øvrig et knippe godt over gjennomsnittet flinke arbeidsfolk i full sving med å forlenge promenaden ytterligere. Når de en gang i 2017 er ferdige har de boret 54 nye pæler i 60 meters dybde og alle vi som bor i byen har fått 120 meter ekstra elvepromenade og bare for å ha det klargjort: Ja, du gjetter riktig, jeg bor her og ikke lenger i Mjøndalen nå.

Hvilket ikke skal forstås som at også fotballhjertet mitt har blitt med på flyttelasset.

Glemte jeg forresten å fortelle at du ikke behøver å gå hele promenaderunden? Du kan f. eks. fint ta snarveien over Ypsilon. Og dermed samtidig også nå en sving innom det nye fylkesbiblioteket eller også sette deg med noe kaldt i glasset eller varmt på tallerkenen på en av de mange nye barene eller restaurantene, på Papirbredden. Hvor navnet kommer fra og eksakt hva papirbredden er sier du? Svaret er 20.000 kvadratmeter kunnskapspark og høyskole som sammen med de nevnte nye barer og spisesteder alle ligger der en av byens største papirfabrikker en gang sto og hostet elva full av forurensing, Union Papirfabrikk.

Der Papirbredden i arkitektur, form og innhold forbinder byens med byens da, knytter Ypsilon – som jeg visst glemte å nevne at er en gangbro, sammen den nye Kunnskapsparken med byparken på andre siden av elveløpet. Broen har fått navnet Ypsilon på grunn av sin spesielle form – fra lufta ligner den en Y. Da den 90 meter lange og 47 meter høye broen ble offisielt åpnet i januar 2008 kunne hele landet bivåne begivenheten, i form av direktesending på TV2 og NRK. Allerede senere samme år fikk broen prisen «European Steel Bridges Award», og året etter ble det gjeveste pallplass i «Årets Norske Stålkonstruksjon». Forresten, jeg glemte visst en ting vedrørende 2008 – 2008 var året hvor byen ble kåret til landets mest vellykte byregion, målt etter næringsutvikling og attraktivitet som bosted.

Slik, lik byen siden 2008 bare har fortsatt å hanke inn priser og i kjølvannet av disse også nye mennesker og nye bedrifter og i forlengelse av alt dette vunnet den viktigste premien av dem alle, selveste fremtiden; slik kunne også jeg ha fortsatt. Tilført side etter side om hvordan den gamle papirindustribyen som en gang bar svertenavn som «bare et hull i bakken» og «Norges største veikryss», i dag ligger og speiler seg i sitt eget gylne og identitetstrygge selvbilde – i et elvespeil en gang så møkkete at folk ikke turte dyppe stortåa i det men som du i dag kan bade i, og det fra strender midt i byen.

I Finland finnes det et uttrykk som heter sisu. Dette høypotente, lille ordet kan best oversettes med indre kraft og pågangsmot. Det er nesten så en skulle tro at begrepet var designet for å beskrive den reisen byen det her er tale om, befinner seg på. For denne byen er indre kraft og pågangsmot. Eller er forandring, om du vil. For forandring, evnen til å ville og være denne, er byens egentlige navn.

“They always say time changes things, but you actually have to change them yourself.”

Har Andy Warhol en gang sagt. Byen som du for lengst har gjettet at heter Drammen, har gjort det. Forvandlet seg gjennom forandring, den samme som byens folkevalgte en gang sent på åttitallet utlyste og etterlyste gjennom idekonkurransen «drømmen om Drammen». Virkeligheten, er at Drammen i dag fremstår som nettopp det, en drøm av en by. Drømmen er der også for andre. Deg for eksempel. For du som har orket å lese helt hit forstår at det ikke er tilfeldig når jeg avslutter med at drømmen også er der for andre. Alt starter der, med for andre bare minus mellomrommet:

Forandre.

Drammen våget. Våger du?

Ole Petter Diseth,
Drammenser og drømmenser, begge deler er mulig